Elevtekster

Jeg våkna i sengen min som vanlig. Som hver annen morgen. Like deilig og varm som alltid. Jeg ville ikke komme meg ut av den komfortable blå senga mi. Dynen min var mørkeblå, og puten var lyseblå. Jeg hadde gruet meg til denne dagen. Første fredag i februar. Denne dagen hadde vi en stor prøve på skolen. En jeg ikke ville ha. Den handlet om evolusjon, og læreren hadde en sterk tro om at menneskene stammet fra aper. Det var derfor hun var veldig engasjert i denne prøven, men prøven er ikke enda, tenkte jeg inni meg. Jeg heter Miles. Jeg er akkurat blitt 15 år og bor i Norge. Jeg har ikke alltid bodd i Norge. Jeg ble født i Brasil og bodde der i 5 år. Da jeg kom til Norge, måtte jeg lære meg Norsk og begynne på Norsk skole. Jeg er litt brun i huden og jeg har som mamma sier «de fineste mørkebrune krøllene». Jeg er 176 cm høy, øynene mine er grønne og litt blå. Jeg har spilt fotball siden jeg var 4 år gammel og pappa mener at jeg kan bli proff hvis jeg fortsetter. Mamma kaller meg alltid en ‘gladgutt’, fordi jeg alltid smiler ifølge henne, men i dag. I dag følte jeg meg litt rar. Jeg tenkte at det var på grunn av prøven, men jeg ville ikke tenke på den.

Jeg krabbet ut av varme senga, og gikk til badet. Øynene mine var fortsatt lukket fra søvn så jeg så ikke så mye. Jeg satte meg på doen og den knakk. Den brakk av veggen og der lå jeg på bakken. Jeg fortet meg til speilet også, så jeg meg selv. ‘AAAAHHHHHHHHHH!!!!!!!, jeg skrek så høyt jeg kunne, eller skulle jeg ha kalt det et brøl. Jeg visste ikke om jeg fortsatt sov eller om jeg var våken. Det var nesten som om hjertet mitt gikk 10 ganger raskere og det dunka tungt. Jeg kunne ikke tro det. Det eneste jeg kunne tenke på var at familien ikke kunne se meg sånn. Mamma og pappa hadde satte meg ut av huset. Og hva med lillesøster …? Tenkte jeg. Hun hadde nok helt sikkert skreket og blitt redd.

Jeg var kraftig bygget med muskuløse armer og ben. Jeg så fort bak på rompa mi, ‘heldigvis ingen hale’ sa jeg lettet inni meg. Armene mine var lengre en beina mine, HVA SØREN LIKSOM! Hendene mine var svære. Huden min var sort, dekket av ru og mørk pels, bortsett fra i ansiktet mitt. Det verste av alt var at jeg ikke nå lengre var 176, men 180. hva hvis andre la merke til det?

Da jeg var ferdig med å se meg selv i speilet, bestemte jeg meg for å komme meg bort til rommet mitt. Jeg åpna opp den hvite baderomsdøra og kikket rundt om det ikke var noen i gangen. Til høyre i gangen var soverommet mitt. Døren på rommet mitt var blå og den til søstera mi var rosa.

Jeg listet meg bort og prøvde å ikke lage en lyd. Noe som jeg ikke tenkte på, var at jeg ikke var like smal lengre. Jeg veltet en svart lampe fra den lysegrønne kommoden i gangen. Før jeg rakk å ta den opp på kommoden igjen, hørte jeg skrittene til mamma komme. Jeg fortet meg inn på rommet og stengte døra rett etter meg. Jeg skjønte jo at mamma kom til å bli sur og irritert siden jeg ikke tok opp lampen, men hun kunne ikke se meg. Ikke sånn her. Hun ropte på meg med en sint stemme. «MILESSSS, KOM HIT NÅ, OG RYDD OPP ROTET DITT». Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg kan ikke mamma, svarte jeg med en uskyldig stemme. Jeg følte meg dårlig på innsiden, jeg ville jo rydde opp, men hun kunne bare ikke se meg sånn her. Mamma satte lampen oppå kommoden allikevel. - MILES, nå har jeg rydda, men bare fordi du må forte deg til skolen. Neste gang gjør du det selv! Takk mamma, svarte jeg.

Skolen … SKOLEN … HVA FOR NOE, tenkte jeg inni meg. Jeg hadde søren meg glemt skolen. Jeg hadde 5 minutter på meg å komme meg ut av den grønne døra ut og på vei til skolen. Det eneste jeg kunne tenke på var hvordan ingen skulle se hva jeg var blitt til. Hvordan skulle jeg gjemme den svarte tykke pelsen min? Jeg er blitt så stor og sterk. Jeg er jo bare 15, og nå større enn pappa og har større muskler. Hvordan skulle jeg fortsette med fotball? Det gikk hundre spørsmål og tanker rundt i hodet mitt, men jeg måtte til skolen allikevel.

Jeg åpna skuffene i det hvite skapet mitt som sto inntil veggen. Den største buksen jeg kunne finne var den gråe joggebuksen min. jeg tok den på meg lynraskt og fortet meg med å finne en stor genser og t-skjorte. Alle t-skjortene mine var for små, det var noen som jeg fikk revna opp, så de gjemte jeg bakerst i skapet. Det var bare en genser som jeg passet. Den hadde jeg fått i julegave av bestemor en gang. Hun vet aldri hvilken størrelse jeg har, så den var alt for stor, men nå kom den til nytte. Jeg tok på meg den grønne hettegenseren og begynte å lete etter joggesko. Mine passet ikke, så jeg tok de nye hvite joggeskoene til pappa. Jeg håpet ikke at han trengte de i dag. Jeg fikk ikke lagd matpakke på kjøkkenet siden familien min var der. Jeg løp ut så fort jeg fant den mørkegråe sekken min.

Klokken var 08.10 og jeg startet ti på halv. Jeg løp det raskeste jeg kunne og overaskende nok løp jeg veldig fort. Jeg bodde et kvarter unna skolen og brukte som oftest 20 minutter på å gå. Jeg kom ofte for sent til timen, så det var læreren vant til, men ikke i dag. Jeg løp så fort at jeg kom meg til skolen på 5 minutter. Jeg gjemte meg inne på do, så fort jeg kom meg inn på skolen. jeg bare måtte se hvordan jeg så ut en siste gang før jeg gikk inn i klasserommet. Hvis jeg tok på meg hetta og tok joggebuksa over skoene, så kunne man ikke se pelsen. Jeg kikka en siste gang i speilet, før jeg gikk ut igjen.

Da jeg satte det første skrittet inn i klasserommet følte jeg stresset komme over meg. Hva hvis noen sa hei? Hva hvis noen tok av hetten min? jeg visste at dette ikke kom til å skje. Jeg var ikke den mest populære i klassen min. jeg var den usynlige gutten, som ikke mange la merke til. Hei Miles! Hørte jeg noen si. Hvorfor? Hvorfor akkurat i dag? Det var Jacob som sa det, han var den mest populære gutten i klassen vår. Hvorfor snakket han til meg? «Når ble du så høy da? Har du vokst over natta?», sa Jacob. Det var som om leppene mine var limt fast og jeg turte ikke å svare. Kunne Jacob ikke bare la meg være i fred, bare i dag. Jeg svarte ikke og fortet meg til en ledig stol helt bakerst i klasserommet.

Etter to minutter kom læreren. Vi reise oss opp for å hilse, men satte oss fort ned igjen. Hva var vitsen med å reise seg liksom? Tente jeg inni meg. Alle i klassen min var jo fortsatt trøtte og det så ut som halvparten akkurat hadde stått opp. De gikk i pysj, håret deres sto til alle kanter og øynene var fortsatt lukket. Men hvem var jeg til å dømme, med grå joggebukse og en grønn hettegenser i tillegg til pappa sine sko. Så startet den kjedelige mattetimen. Læreren bare bablet bare om algebra hele timen, men hodet mitt kunne bare tenkte på hvordan jeg skulle leve med dette. Det eneste jeg ville akkurat nå var å bare dra hjem.

Etter lunsj i fjerde time hadde vi naturfag. Læreren hadde med seg en stor bunke med hefter. Først skjønte jeg ikke hvorfor hun hadde de, men det tok meg 10 sekunder å innse at vi hadde den dumme evolusjonsprøven. Den som jeg hadde gruet meg til i flere uker. Igjen måtte vi reise oss opp, men jeg fikk det ikke med meg denne gangen. Læreren ropte på meg. MILES! Reis deg opp er du vennlig. Alle i klassen sto og stirret mot meg. Noen begynte å le, mens andre hvisket ting til læringspartneren sin. Alle øynene var rettet mot meg og jeg begynte å få klamme hender. Jeg himla med øynene, var stemmen min vanlig, mørk eller ikke menneskelig? Tenkte jeg. Etter noen sekunder reiste jeg meg opp.

På vei hjem, tenkte jeg bare over hvor dårlig den prøven gikk. Jeg visste ikke om jeg følte meg dårlig, sinna, glad eller skuffa. Det var noe som ikke stemte. Jeg hørte fottrinn bak meg. Det var ikke så tunge fottrinn, ikke sånn som mine, men de kom nærmere og nærmere. Jeg skjønte at det var noen som ville ta meg. Jeg bøyde meg ned og begynte å løpe på alle fire ben. Hele bakken ristet, siden jeg var så tung. Jeg hadde aldri løpt på alle fire ben, men likevel gikk det bedre enn jeg trodde. Alt skjedde veldig fort, jeg tenke han bak meg var borte så jeg begynte å gå igjen. Han hoppa bakfra oppå ryggen min. ‘AAAHHHHH* brølte jeg og begynte å riste på kroppen. Han ble slengt av meg og begynte å gråte. Jeg begynte å løpe hjem og snudde meg for å se hvem det var. ‘Jacob’ sa jeg forskrekka inni meg.

Da jeg endelig kom hjem, tok jeg av skoene i gangen. Jeg så opp og der sto hun. Mamma sto og så på meg. Hva skulle jeg si? Jeg ble helt varm og klam. Jeg fikk lyst å løpe inn på rommet mitt. ‘Hei mamma’ sa jeg… (Christian)