Lærerens gjenfortelling

Fordi det var høstferie mellom gjennomføringen av de to første øktene og de to siste øktene, valgte læreren å gjenfortelle innholdet i Rigel før elevene begynte arbeidet etter lesing. Hun valgte å bruke Rakhmaninovs Piano Concerto Nr. 2 in C Minor, Op 18:2. Adagio sostenuto som lydkulisse.

Året var 1944, måneden var november, den mørkeste måneden oppe i nord. Det var andre verdenskrig, og Norge var i allianse med USA, Storbritannia og Sovjetunionen (det som nå heter Russland). Hovedfienden var nazistene – tyskerne spesielt. Norge var okkupert, og det var tyske fangeleirer i hele Norges land. Langs Nordlandskysten, hvor denne historien utspiller seg, var det flere. Livet i fangeleirene var tøft. Det var lange arbeidsdager, lite mat, høy dødelighet.

Mange år senere, til vår tid, kommer Ida, ei jente fra Lofoten, over fortellingen om «Rigel» på et bibliotek. Hun leser bak på ei bok skrevet av Roy Jacobsen kalt Hvitt hav: «Det driver noe i sjøen. Lik driver i land.» Ingrid, hovedpersonen i Roy Jacobsens fortelling, finner en levende og forbrent mann. Hvem er han? Hva slags språk snakker han? Hun vet det ikke da, men fangeskipet «Rigel» sank utenfor kysten av Nordland i november 1944.

Dette er en ganske vill historie. Kan den være sann? Ida googler og finner fakta om denne historien. Det er Norges største skipskatastrofe. «Rigel» ble bombet av engelskmennene, våre allierte, i sundet mellom Rosøya og Tjøtta, sør for Sandnessjøen 27. november 1944. Cirka 2500 sovjetiske krigsfanger omkommer.

I boka Rigel blir vi kjent med Julian Oresjkin, en 23 år gammel mann fra Sovjetunionen. Han kom fra en musikerfamilie og spilte selv cello. Han hadde avsluttet videregående skole med de beste karakterer og startet på ingeniørutdannelse i Moskva i 1939. Han skulle ha vært ferdig med militærtjenesten i 1941, men få dager før han var ferdig, gikk Russland med i krigen mot Tyskland. Julian må i krigen som alle de andre menn. Han kjempet ved Brest, på grensa til Polen. Krigen på Østfronten var brutal, og før oktober var omme, hadde tyskerne tatt tre millioner sovjetiske soldater til fange. Julian var en av dem. Dette ble starten på et langt og ekstremt hardt liv som fange. Innimellom levde han på gress og urin. Julian ble forflyttet nordover, ingen fortalte hvor han og medfangene skulle. Planen var at fangene skulle bygge en jernbane, Polarbanen, veier og festninger i Norge for den tyske okkupasjonsmakten. Forflytningene kom brått og uten noen forklaring, både med båt og på land. Det siste fartøyet de skulle fraktes med, het «Rigel».

På «Rigel» blir vi kjent med Asbjørn Schultz. Han var like gammel som Julian, en ung norsk mann som hadde tatt kystskipperskolen og jobbet som matros på lokalbåten «Grøtø». Han var en av åtte nordmenn som ble arrestert og plassert på «Rigel» av tyskerne. Hans forbrytelse var at han ikke ville spille trekkspill for tyskerne mens de festet. Enda verre ble det da han gikk imellom da noen fulle tyske soldater slo løs på en ung lokal gutt som leverte post. Det handlet ikke lenger om ikke å spille musikk for tyskerne, men om motstand mot den brutale okkupasjonsmakten. Det endte med at Asbjørn ble arrestert.

I den tiden disse to fangene er på «Rigel», fortelles det blant annet om savn, omsorg, vennskap, håp og drømmer. Redselen for hva som skal skje, henger som et teppe over alle fangene som er stuet sammen på båten.

Samtidig seiler det britiske hangarskipet «Implacable» langs Nordlandskysten med oppdrag om å angripe alle tyske skip. Om bord er britiske bombefly. Endelig er det god sikt. Pilotene er klare i bombeflyene, og de er målbevisste. «Rigel» oppdages, det skal bombes. Lite visste de om alle fangene om bord.

Vi blir også kjent med en gutt med navnet Odd Daleng, en 15-åring fra Øvergården på Rosøya. Han og resten av folkene på Rosøya kjenner på redselen da de ser bombeflyene over dem. Dette er folket som senere både skal redde og skjule rømte fanger, sårede og traumatiserte, mens overlevende tyskere puster dem i nakken på jakt etter overlevende fra «Rigel».

På «Rigel» får vi oppleve bombingen direkte, med alle sine redsler, minutt for minutt, sett fra både russeren Julian og nordmannen Asbjørns sin side, akkurat der det mest grusomme skjer. Antall døde vet vi jo …

Julian og Asbjørn var to overlevende. De møttes ikke på «Rigel», men kom seg på ulikt vis, med mye strev, tilbake til livet igjen. Disse to krigsfangene med samme skjebne møtes igjen i 1989, 45 år etter at de begge kjempet seg i land fra et brennende skip.