Eksempel på førsteutkast av elevtekst

Skriveoppdrag 3

Det hadde vært helt stille en stund. Ingen sa noe. Det hadde gått enda noen timer siden noen vågde å si noe. Lukten av svette menn og urin innestengt med oss. Flere som lurer på når vi kan få litt brød for å få ned sulten. Plutselig begynte de polske fangene å snakke litt mellom seg, det virket nesten som om de vurderte noe. Øynene til resten av fangene ble stilt inn på dem. Så etter en stund hadde de stoppet å diskutere, de reiste seg og så på resten av oss.

En av dem rakte ut armen sin og hjalp en av de sovjetiske fangene opp. Så sa han “Noen sanger fra hjemlandet” på engelsk, han nølte litt før han fortsatte. “for å få opp humøret litt.” Resten av de polske fangene smilte og så seg omkring for å se hva reaksjonen til resten var. Vi så på hverandre og begynte å smile vi satt oss i en type ring rundt dem slik at vi kunne høre sangen dems. De polske fangene gjorde seg klare, det ble nok en gang helt stille der vi satt, men ikke den samme stillheten som i stand. Nei. Denne gangen var det en komfortabel stillhet. Noe vi ikke hadde hatt siden vi kom om bord på Rigel.

Sangen begynte og det var som om alle sine øyne lyste opp. Lukten av svette menn og urin var fort glemt der vi satt og hørte på melodien. Det var som om for noen minutter alle sammen kunne glemme alt det som skjedde å bare kose oss. Sulten var glemt og flere av oss prøve å nynne med sangen. Blandingen av nynning og sang passet kanskje ikke, men ingen brydde seg. Vi kunne endelig bare være sammen som en gjeng kamerater. De sang om og om igjen, flere av oss begynte til og med å synge med dem. Vi kunne ikke forstå hva som ble sunget, likevel kunne vi forstå alle følelsene som var bak ordene. Tiden hadde stoppet. Et minne som ingen komme til å glemme ble lagd. Fanger fra ulike land sammen. Smaken av frihet var nesten der. Jeg tror nesten at det var da de fleste følte seg nærme fri om bord på Rigel.

Sangstunden endte snart, likevel var ikke smilene borte. Et type bånd hadde blitt laget mellom alle fangene. Alle sammen satte seg til å snakke, den stillheten vi hatet hadde blitt borte og blitt bytte ut med livlig snakking mellom hverandre. Fanger fra forskjellige land snakket og ledde sammen. Det ble snakk om en fast tid vi kunne bruke til å synge sammen. Fra nå av skulle hver kveld bli brukt til sang og hygge. For første gang var det noe å glede seg til på Rigel.